Skrevet av originalpolizei den 16-11-2008 18:13
#1
LA MEG FØRST DEFINERE EN GRAN TURISMO I KORTE TREKK:
En bil med coupékarrosseri og farts- og plassressurser nok til komfortabelt å frakte 4 personer med bagasje i høy hastighet over store distanser. Komforten forventes å være ivaretatt gjennom et behagelig lavt støynivå, gjerne klimaanlegg/airconditioning og et eksklusivt materialvalg i bilens coupe.
Klokken er åtte på morningen denne senhøstes Søndagen. Kjærringa og datteren min sover ennå. Solen har stått opp, men den har ikke klart å karre seg over naboens hus ennå. Jævla nabo !.
Samtidig som jeg putter noen øser kaffe i filteret, ser jeg ut vinduet og kan til min store tilfredshet konstatere at det ikke er en sky på himmelen. Asfalten utenfor er fuktig og full av fargerike løvblad fra den store eika som står ved innkjøringa. Dette kan bli en perfekt dag for en ordentlig Søndagstur. Under inntaket av det kokte egget og hjembaktbrødet, bestemmer jeg meg, jeg skal kjøre, jeg skal nyte høstfargene, jeg skal ta høstens siste tur, en ekte Gran Turismo-tur.
Jeg går noen runder i stua og på kjøkkenet for å lete etter bilnøklene, jeg gjør alltid det, helt til jeg kommer på at disse nøklene er pent hengt opp i nøkkelskapet. Jeg tar på meg en jakke, for jeg har et par hundre meter å gå til der jeg vinterlagrer bilene. Jeg kjenner den rå, men friske høstlufta bite litt i kinnene. Det er bare høsten som har så god luft. Jeg fyller lungene og er litt spent for det er lenge siden jeg har kjørt en tur med denne vogna.
Jeg stikker nøkkelen i låsen på garasjen og den glir opp på en veldig fin måte, og den avdekker bilen litt for litt. Jeg får noen syke strippeassossiasjoner i hodet.
Her er vi, bilen og jeg. Jeg parkerer alltid sånn at jeg får se fronten først når porten går opp. Det er den vinkelen jeg liker best. Fronten er tøffest. To ovale kromringer fanger lyset først, nydelig!
*piiip*, jeg har glemt kjørehanskene! Jeg har to par, et i brunt skinn og et i sort. Det er det sorte paret jeg skal benytte i dag. Bilens interiør går mest i sort. Kanskje ligger de i bilen, i hanskerommet. Bilen er ulåst som alltid. Jeg tenker slik at vil noen inn så vil de inn. Jeg skal ikke gi dem en anledning til å knuse eller bryte på noe.
Jeg åpner bildøra og synker ned i Recarostolen, de er flinke til å lage gode stoler de gutta der! Jeg føler meg komfortabel med dashbordet som er vinklet mot meg, en designmessig génistrek egentlig. Interiøret er stramt, fargene går utelukkende i sort og grått, litt kjedelig, men veldig oversiktlig, funksjonellt og veldig bayersk. Det treeikede rattet kledd i stramt skinn er ikke feil, og det føles meget godt å tre klubbene rundt kringla. Jeg åpner det enorme hanskerommet, jeg vet ikke om noen som har større, og der ligger jammen meg de sorte kjørehanskene. Jeg trekker dem på hendene, jeg er nøye med å trekke forsiktig på flere steder sånn at jeg ikke strekker skinnet. Og dermed er jeg klar, men er vogna klar, vil skuta starte? Jeg vrir om nøkkelen og den starter momentant. Tilfredshet! Garasjen fylles av en dyp lavfrekvent lyd som er som de vakreste toner i mine ører. Det er bare nede i garasjen denne lyden er så framtredende. Veggene gir en ubeskrivelig ressonans, jeg vet at den blir borte så snart vi forsvinner her i fra.. Jeg nyter dette i noen sekunder og det hele forsterkes av en sans til, før lukten av bensin og eksos blir for intens. Jeg må dessverre ut av denne psykoakkustiske himmelen.
Jeg tramper inn den tunge, men allikevel faste og følesesmessig gode clutchen , før jeg sjalter førstegiret til venstre og i mot meg, dette er uvant og jeg har glemt meg noen ganger før. Førstegir ned, spesiellt, sjarmerende og litt eksotisk, men først og fremst kler det bilens karakter og de norske veiene. Litt gass, som igjen betyr mer lyd, vellyd, og jeg er igang. Jeg brumler forsiktig de femti metrene mot porten. Det er en trang bratt bakke med betongvegger opp fra garasjen og det er det siste jeg får av den intense basslyden, i hvertfall før jeg kommer tilbake igjen.
Når jeg kommer over kanten er sola så lav at jeg igjen må grave i det enorme hanskerommet, denne gangen er det solbrillene, det uunnværlige aksessoar. Jeg finner futerealet og fisker ut brillene. Jeg liker klassiske pilotbriller, det er de jeg kler best. De kler mannen og bilen mener jeg. Det er noe retro over vogn, briller og mann, mest mann. Jeg burde hatt Ball-genser og hockeysveis for å være tidsriktig.
Jeg er forsiktig til å begynne med, de mekaniske delene ber meg om det, jeg kjenner det, det er lenge siden de har fått rotere, de er kalde, de trenger litt tid, jeg lar dem få det. Jeg suser avgårde med lavt turtall, slagvolumet og dreiemomentet i motoren tillater meg det. Det hele virker helt uanstrengt. det kjennes behagelig, men jeg vet at børsa kan og vil mer.
Etter noen kilometer er vognas vitale deler varme, og jeg kommer til en av mine favorittsteder, ikke der solnedgangen er finest, men der vogna og jeg trives best, påkjøringa til omkjøringsveien, lang slak oppoverbakke og ingen å se. Andre gir til sekstusen og snapp inn med tredje. Jeg drar videre og vips er tredje tømt og 140 er passert. For et jevnt og fint drag, jeg smiler, ren og skjær gammeldags sugemotor, jeg smiler igjen. Jeg roer meg med å legge inn femte og stabiliserer meg på rundt 100. Ikke en bil å se og det er over 3000 meter med bred, rett vei foran meg. Jeg klarer ikke å dy meg og napper spaken til tredje igjen. Full gass, jeg løfter ikke foten før det lugger i sperra, jeg hater når det lugger i sperra, den gode rytmen forsvinner, jeg må skjerpe meg til fjerde. Jeg drar fjerde uten napping i sperra og legger inn femte, det var bedre, men nå suser det så jævlig rundt de karmløse vinduene og det begynner å bli slutt på rett vei og farten er ubetinget fengsel ganger tre. Men du verden for en nytelse, for ett kick, for en forskjell fra det daglige transportmiddelet. Ja, jeg vet jeg er barnslig når det kommer til dette, men *piiip* heller, dette gjør meg godt. Jeg stabiliserer farten igjen til rundt hundre, jeg vil beholde førerkortet, jeg er ikke 19 lenger. Jeg gjør bare dette når alt ligger til rette, jeg mister ikke hodet som i gamle dager, heldigvis.
Resten av turen ønsker jeg å nyte høstfargene, se meg om, nyte omgivelsene, kose meg med bil og kjøring på litt mer svingete vei. Den er svingete, den veien jeg liker best. Bilen er for tung til å stortrives på de krappeste strekningene, men så er det ikke dette den primært er laget for heller, men den overrasker meg, den er smidig til tross for størrelse og vekt. Det oppstrammede understellet sørger nok for det.
Når det nærmer seg slutten av turen, kommer tanken på at dette kan være den siste turen, i morgen kan veiene være hvite. Jeg må ta favorittstrekket en gang til. Nå er jeg tøffere, mer distinkt, og giringen går bedre. Bilen skyter av gårde, den går som en rakett, bremser ned, gode bremser på doningen, gitt! Så snur jeg på enden av rettstrekket og suser hjemover med et salig glis om munnen. Jeg passer på å speile meg i de store vindusflatene hos Nilsson trelast A/S. Jeg liker det jeg ser, jeg er fornøyd, bilens lange karrosseri og de store glassflatene er spesielle. Den er vakker denne sharknosen.
Når jeg parkerer, knitrer det i eksosanlegget og det lukter varm motor og varm Castrol-olje. Fy flate så godt det lukter! De kan ett og annet om automobil disse karene fra München også, de gjør faktisk det. De har laget en bil for meg tenker jeg. De laget den for meg, en Novemberdag for over tjue år siden! Enn at de faktisk gjorde det.
Når jeg kommer hjem, har fruen stått opp. Hun ser på meg som om jeg har fått meg uten at hun vet det. Og det er akkurat det jeg har!
NB! DENNE HISTORIEN ER OPPDIKTET OG HAR SELVSAGT INGENTING MED VIRKELIGHETEN Å GJØRE!
Redigert av originalpolizei den 16-11-2008 18:36
